«Den honduranske presidenten, Manuel «Mel» Zelaya, ble tidlig søndag morgen kidnappet av maskerte militære styrker som brøt seg inn i hans hjem i den honduranske hovedstaden Tegucigalpa». På denne måten advarte LAG det norske samfunnet om militærkuppet i Honduras 28. juni 2009.
Siden 1999 hadde Latin-Amerika fått en ny demokratisk vår med flere alternative regjeringer. Håp om demokrati og rettferdighet spredte seg over hele kontinentet. I Honduras var president Manuel Zelaya mannen som ledet denne demokratiseringsprosessen. Da disse nye folkelige kreftene tok et steg videre og begynte å snakke om en ny grunnlov, ble de stoppet av militæret. Forsvarsjefen, General Romeo Vásquez, fikk sparken 25. juni da han nektet å gjennomføre presidentens ordre. Etter noen timer leverte forsvarsministeren, Ángel Edmundo Orellana, sammen med flere offiserer, sitt oppsigelsesbrev til Zelaya. Tre dager etter ble presidenten Zelaya kidnappet i sitt eget hjem og sent til Costa Rica.
Kuppet var planlagt sammen med den mest tradisjonelle og konservative eliten i Honduras. Kuppmakerne tok kontroll over den honduranske utøvende makten da kongresspresident, Roberto Micheletti Bain, ble utpekt til ny president. Siden da har Honduras druknet i politisk vold, fattigdom, korrupsjon, narkotikahandel og autoritære tiltak. Tusenvis av mennesker er på flukt, mange av dem dør ved grensen til USA, mens de som blir igjen i landet møter fattigdom og undertrykkelse hver dag. Honduras har blitt et av verdens farligste land for miljøaktivister og journalister. Drapet på Berta Cáceres (Goldman miljøpris 2016) symboliserer landets tilstand.
Dagens situasjon: fra et militærkupp til et valgkupp
Et nytt presidentvalg skulle gjennomføres bare fem måneder etter statskuppet, i november 2009. Med Micheletti ved makten klarte hæren å utrydde opposisjonen. Politisk drap ble til en vanlig sak i landet. I dag har denne voldsbølgen nådd et skamløst nivå og har tatt livet av hundrevis av fagforeningsledere, miljøaktivister, journalister, LHBTIQ-aktivister, studenter og alle som vil stå mot kuppmakerne. Selvfølgelig er straffefriheten skyhøy.
Valget i november 2009 var et voldelig teaterstykke, det foregikk uten kandidater fra opposisjonen. USA og sine nærmeste allierte i regionen anerkjente valget som demokratisk og Porfirio Lobo ble innsatt som Honduras nye president. Landets politiske situasjon ble stadig verre og Juan Orlando Hernandez, Lobos partikamerat, ble innsatt som president i 2014 for å sikre en videreføring av militærkuppet.
Honduras grunnlov forbyr alle form for presidentgjenvelgelse, men kuppmakerne hadde tatt kontroll over den dømmende makten og fikk dermed Juan Orlando Hernandez «gjenvalgt» som president i 2017. Et nytt statskupp hadde blitt gjennomført. Selv om et samlet internasjonalt samfunn tok avstand fra det opprinnelige militærkuppet ble de fleste landene gradvis dratt av USA og nå er Hernandez’ regjering anerkjent som demokratisk, også av Norge.
Ifølge Verdensbanken har Honduras i dag den mest ujevne inntektsfordeling i regionen. 60% av befolkningen lever i fattigdom og 20% i ekstrem fattigdom i rurale områder. En rapport fra Center for Economic and Policy Research fra 2013 viser hvordan ulikhet i landet ble akselerert siden kuppet i 2009. Under disse ekstreme økonomiske og politiske omstendighetene, og som svar på regjeringens privatiseringsplan for helse og utdanning, startet "Plattformen i forsvar for helse og utdanning" en omfattende mobilisering 26.april i år. Regjeringen møtte protestantene med ekstrem vold, noe som førte til en voldelig 1. mai i Honduras.
Etter noen uker med protester mot privatisering av helse og utdanning krevde demonstrantene at Juan Orlando Hernandez går av som president. En omfattende nasjonalstreik startet. Deler av politiet har sluttet seg til demonstrantene og deler av kirken støtter bevegelsen. Svaret fra Hernandez’ regjering har vært nådeløs vold mot dem som gjør opprør.
Til tross for denne bakgrunnen og dagens situasjon, har ikke den norske regjeringen endret annerkjennelsen av Hernandez’ som folkevalgt president eller stanset investeringer i landet (avtalen mellom Norfund og Ficohsa er et eksempel).
Norges sivilsamfunn reagerer
24. juni sendte åtte norske sivilsamfunnsorganisasjoner, medlemmer av Mellom-Amerikaforum, et bekymringsbrev til utenriksministeren. Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Caritas, Utviklingsfondet, Det norske menneskerettighetsfond, Fokus, PBI og LAG advarte mot regjeringens ekstreme voldsbruk mot de siste månedenes protester i Honduras. «Befolkningens grunnleggende rettigheter blir daglig krenket og det er nødvendig med et internasjonalt press for å stoppe den politiske volden mot demonstranter, sivilsamfunnsorganisasjoner og deres ledere i Honduras.».
Disse organisasjonene har bedt den norske regjeringen om:
• Den norske regjeringen bør kreve at honduranske myndigheter respekterer menneskerettighetene, særlig retten til fredelige demonstrasjoner. Krisen må løses med demokratiske midler.
• Å minne honduranske myndigheter om anbefalingene fra de universelle og regionale menneskerettighetsmekanismene, om at opprettholdelse av offentlig orden er de sivile sikkerhetsstyrkenes ansvar, og at de må overholde de grunnleggende prinsippene om bruk av makt og våpen.
• Å kreve etterforskning og rettsforfølgelse av de ansvarlige for drap og menneskerettighetsbrudd i landet.
• Å undersøke mulighetene for å samarbeide med, eller støtte aktuelle FN-organer og andre internasjonale instanser som kan beskytte demonstrantene i Honduras og bidra til dialog.
Om kuppmakerne sitter med makten blir situasjonen ikke bedre i Honduras. Ti år under et diktatur forkledd som demokrati, og som har ført til den mest omfattende politiske krisen i Latin-Amerika er et tydelig bevis på dette. Dessverre er norske medier mer opptatt av USAs agenda i Venezuela enn den dypeste krisen på kontinentet.